26
Sep

Evidens for folk flest

Det står ikkje til å nekta at det beste for kloden er å verta styrt etter dei beste estimata over kva framtida kan bringa som finst til ei kvar tid.

Kvifor? Les meir om det her.

Organisasjonen løyser dette ved å styra i pakt med estimat henta inn på kva framtida kan bringa frå dei beste fagfolka vi kan finna her i verda vår. Vi freistar så å skaffa så brei stød til tiltaka rundt om på kloden som vi kan.

Tradisjonelt har politiske vedtak vorte fatta av folkevalde politikarar på ulike nivå. Dette har ført med seg mange problem, og eit av desse er at politikarane har utvikla måtar å ordleggja seg på som folk flest kjenner seg framande for. Om politikarane i større omfang skulle fylgja råd bygde på kunnskapar framskaffa gjennom forsking, ville ikkje dette verta betre:

  • Det ville verta vanskelegare å forstå kva politikarane seier, avdi dei byggjer på kunnskap som folk flest ikkje har tid og føresetnader for å setja seg inn i
  • Det vil verta mindre forskjell på det politikarane seier, avdi dei følgjer råd som anten er dei same eller svært like kvarandre

Vårt svar på slike problem er å erstatta tradisjonelle folkevalde fora med utval av menneske bygde gjennom loddtrekking, der alle myndige bebuarar på kloden har like stor sjanse til å verta valde. Desse skal i fellesskap lytta til presentasjonar frå fagfolk, og så arbeida seg fram til anbefalingar som vi i Organisasjonen kan setja ut i livet. (Det er mangslags problem knytte dette: Korleis sikra seg eit representativt utval av verdsborgarar til slike fora, slik at yrke, geografiske regionar, etnisitet med meir er tekne omsyn til? Korleis sikra seg at informasjonen vert oversett rett og er like lett tilgjengeleg for alle som er med i desse fora? Korleis sikra seg at dei som er uttrekte til å vera med har eit kunnskapsgrunnlag som gjer at dei kan ta til seg den grunnlagskunnskapen som dei må ha for å kunna koma fram til gode anbefalingar? Kven skal betala all logistikken knytt til det? Det er vrient, men det går gjennom vår skattlegging av finanstransaksjonar.)

Det er ikkje perfekt, men betre enn det gamaldagse, representative demokratiet som har rådd grunnen sidan den franske revolusjonen.

12
Aug

Om Organisasjonen sine opptakskrav

Menneske som djupt og varig kjenner at det å bevara framtida til kloden vår, til naturen og menneska på på han, kan koma til å verta vurderte for opptak som kandidatar til medlemskap i Organisasjonen.

Den som fyller Organisasjonen sine krav, må lova, evig og ufråvikeleg, å tena kloden og alt som lever på han, under Organisasjonen si rettleiing. Lovnaden fører med seg plikt å leva eit enkelt liv i lydigheit mot Organisasjonen, til å ta på seg all teneste som Organisasjonen byd, og til å streva etter eit sinnelag prega av kjærleik til kloden og alt som lever på han.

Alle som er opptekne i Organisasjonen veit at dei står i ein samanhang der det viktigaste målet er forsvar for livet og alt levande, og at dei må kjenna livet med lys- og skuggesider for å kunna gjera dette. Dei må godta motsetnadane mellom vondt og godt som er ein føresetnad for livet, og alltid, i kjærleik til livet, streva mot stadig djupare forståing av dette gjennom studiar og kontemplasjon.

Dei som er opptekne i Organisasjonen skal arbeida med, og om det trengst også gripa inn mot og styra, maktene og kreftene i samfunna rundt om på kloden. Dei må også kjenna til dei fårene som trugar Organisasjonen innanfrå, og det fellesskapet mellom medlemene som trengst for å hindra Organisasjonen frå å misbruka sin evne til å påverka utviklinga i verdssamfunnet.

Den som vert vurdert som kandidat til å verta oppteken som medlem av Organisasjonen, vil vita dette utan at vi treng å fortelja det.

13
Jun

De futuro ad contemporaneum

Verda hadde så mange problem (og dei forsvinn ikkje).

Verda hadde så mange folkeslag (og dei er der enno).

Verda hadde så mange styresett (og det har ho enno).

Verda hadde så mange meiningar (og det må halda fram, sjølv om vi strevar).

Verda gløymde (og gløymt er halvgløymt, nytt må minnast).

Verda er ganske bra (vi trur, vi tvilar).

Det er ikkje lett.

Det er ikkje lett å vera ein organisasjon – Organisasjon – som tøyler verda, for verda er den einaste vi har, og vi kan ikkje eksperimentera med heile henne. Vi kan ikkje vita alt.

Vi kan ikkje vita alt, vi må famla oss fram i blinde, vi må vera skjønsame, vi må freista halda oss reine.

Desse halvskitne utsegnene vil de, som vi i Organisasjonen veit, landa på. Dykkar framtid er jo den verda vi lever i.

Men noko ser det ut til at vi veit

Alt heng jo saman med alt, og Organisasjonen er profeten hans.

Problem: Den/det eine landet/personen/firmaet som brenner fossilt brensle tener på det, medan skadeverknadene vert fordelt på alle land.

Problem: Den arbeidsgjevaren som lukkast i å pressa ned lønene til sine tilsette, tener på det, men dei same tilsette vert dermed dårlegare kundar for alle andre arbeidsgjevarar.
Problem: Den som er slumsete med produksjonen eller bruken av antibiotika, og på den måten driv fram antibiotikaresistente bakteriar, tener på det, med alle som vert infisert av dei resistente bakteriane taper på det.

Og så vidare. Vi veit og vi trur vi veit, men kva gjer vi vel med det når velferda vår i morgon blir høgast når vi læst ikkje vita?

Det kan vera bra å vita

Spørsmål: Har du lyst på ei løn som varierer slik prisen på olje varierer?

Truleg har du ikkje det. Men uansett: kva er det som gjer at løner er rimeleg stabile, medan prisen på ei så sentral vare som olje svingar med mange hundre prosent innan relativt korte tidsrom?

Svaret ligg antakeleg i at lønene vert fastsette ut frå einigheit mellom dei som forhandlar om lønene – fagforeningar, arbeidsgjevarar og slike – om korleis prisutviklinga, rentene og liknande kjem til å utvikla seg framover. Så utviklar lønene, prisane og rentene seg i samsvar med dette. Slik vert einigheta mellom partane i arbeidslivet til eit sjølvoppfyllande profeti. Konsekvensen er at lønene utviklar seg nokså jamt og stabilt, sjølv om andre økonomiske indikatorar kan variera, og det ganske mykje også.

Altså: Avdi dei som fastset lønene vert einige om korleis økonomien kjem til å utvikla seg på sikt, og styrer i samsvar med det dei vert einige om, utviklar lønsnivået seg javnt og nokså stabilt.

Den ustabile prisen på ei vare som olje er nå ein ting.

Ein annan, og større, ting er dei ustabile tidene som de som les dette ennå ikkje har sett, men som kan koma grunna problema som er nemnde ovanfor. Om de ottast dette, vil de kanskje vera med på at her trengs det styring som byggjer på prognosar over kva som kan koma til å skje, og som kan gjera utviklinga framover mindre dramatisk enn ho vil verta utan prognosar.

Hydraulikk

Så vi i Organisasjonen veit, at de som lever i vår fortid står ovafor mangslags verdsomfemnande problem, som må løysast innan rammene av ueinsarta politiske system. Om de nå skal forstå korleis Organisasjonen vil veksa fram i dykkar framtid, kan det vera lurt å gå attende i tid, til historien.

Vi kan grovt skilja mellom to slag politiske system: det demokratiske og det hydrauliske.

De kjenner sikkert godt til demokratia i verdshistoria: Bystatane i det gamle Hellas, den romerske republikken, og dei vesteuropeiske statane under og etter den industrielle revolusjonen. Her fekk mange meiningar og idear koma fram og bryna seg på kvarandre, med intellektuelle og tekniske landevinningar som resultat.

Dei hydrauliske systema i verdshistoria er mindre kjende, og i lys av dei framgangane som er forbundne med demokratia vert dei nok sett på som mindre gloriøse. Mellom desse finn vi rika på dei mesopotamiske slettene, som Babylon og Assyria, vi finn Egypt og vi finn det gamle Kina, for å nemna nokre. Desse rika vert kalla hydrauliske av di dei bygde levestandarden på styring av vassressursar til vatning og transport. Dei hadde ein sterk stat og eit sterkt byråkrati som organiserte dette, det fans ingen sterk adel som i det føydale Europa, og konkurranse og kommersialitet sto ikkje så sterkt.

Demokratia er forbundne med oppgangstider i verdshistoria, medan dei hydrauliske samfunna er forbundne med stabilitet og kontinuitet. Dei greske demokratia varte i nokre hundre år, den romerske republikken det same, og dei vestlege demokratia har, fram til dette vert lese, berre eksistert nokre hundre år, dei og.

Dei demokratiske epokane har alle samanhang med utnytting av ressursar å gjera.

Til dømes hadde Athen rike sylvgruver, som skaffa fram betaling for slikt som bygging av krigsfarty. Men gruvene vart uttømte, Athen vart fattigare, og etter kvart reduserte ålmenn ufred livskvaliteten og fekk den intellektuelle blomstringa til å visna i dei greske områda.

Den romerske republikken fekk tilgong til ressursar gjennom store utvidingar av landområda sine, og samstundes med at denne ekspansjonen pågjekk, blomstra det romerske samfunnet: Romarane si militære styrke og administrative kløkt gjorde samhandel mellom dei ulike delene av riket mogeleg, slik at kvar del av riket kunne gjera det han var best til, og slik gjera at heile riket samla sett vart betre til å nytta sine ressursar. Men etterkvart vart det for vanskeleg og for dyrt å halda dei store landområda samla i forhold til dei ressursane som fantest der. Sjukdom som fekk fotfeste i dei stadig meir tettfolka områda gjorde sitt, dei militære styrkane rundt om i riket vart meir sjølvstendige og opportunistiske, ufred følgde, og med det nedgangstider som enda med oppløysing av heile byggverket.

Oppgangstidene til dei vestlege demokratia må for ein vesentleg del sjåast i samanhang med tilgang til ressursar, dei og, og med betre teknologi til å nytta ressursane. Viktigast her er kanskje bruken av fossilt brensle. Men, som det vil visa seg, dette er ikkje ein gratis lunsj, dette heller, og omveltingar trugar.

Samanlikna så dette med dei hydrauliske systema, som har vore uendra over mange hundreår, ja, faktisk, fleire tusen år, med stabil bruk av attnybare ressursar basert på stor kunnskap om korleis desse skal brukast og korleis ein skal avverga tilfeldige variasjonar i ressurstilgangen!

Kanskje ein sterk Organisasjon som overbygning og kontrollør av verdssamfunnet er noko å tenka på? Ein som styrer etter kunnskapsbaserte prognosar, og som på det viset skapar stabile rammebetingingar for verdssamfunnet?

(Og ute ligg sumaren, i all si støvete meiningsløyse.)

10
Dec

Kvifor held eg på med dette med Organisasjonen?

Denne bloggen ligg på ein servar som eg har sett på nett av di eg helst vil ha kontroll over mine nettaktivitetar, og sleppa at andre kikkar meg i korta som ikkje har noko med meg å gjera. Eg vil og tilby folk og organisasjonar eg kjenner, og som deler haldningane mine, plass på servaren. Eg vil gjerne sleppa unna kommersen på andre nettstader, og sleppa unna den sleipe overvakinga av meg og mine preferansar som dette fører med seg. Eg vil også at dei andre som også har plass på servaren skal sleppa dette.

Ein av dei tidlege postane mine kom til å verta ei novelle om ein ung og overdrevent nerdete mann som jobba med kjedeleg overvakingsarbeid i ein hemmeleg organisasjon, og hans veg til oppvakning til rikdomen livet har å by på. Eg syntes at eg fekk god dreis på dette.

Det som utløyste oppvakninga, var at denne unge mannen vart sett til å lesa dikt, som eit tiltak for å gje han betre intuisjon for det dei objekta han overvaka dreiv med.

Det verka logisk at ein hemmeleg organisasjon kunne ha utbyte av slik skulering, og det fekk meg først til å tenka på kva for slag organisasjon dette kunne vera. Og seinare til å tenka på om ikkje dette – ein verdsomfemnande, hemmeleg organisasjon – kunne vera til nytte for kloden. Eller kanskje til og med naudturvande for at kloden skal kunna halda fram som brukande ramme for livet på han, oss inklusive.

Og då dukkar spørsmåla opp:

  • Korleis skal denne organisasjonen kunna vera sikra mot å verta overteken av maktmenneske?
  • For at han skal kunna bekjempa det vonde blant menneska, bør han ikkje då tillata at det vonde eksisterer, slik at tiltaka han har til rådvelde er så vel eigna som råd?
  • Kva lover skal gjelda for organisasjonen, og for resten av verda? Lovene må jo følgja prinsipp som det er enkelt å forstå og godta.
  • Korleis skal dei mekanismane vera som tillet han å gripa inn der kor det trengs?
  • Kva skal organisasjonen gjera i tilfelle der ordningar som er kjende og breitt aksepterte i verdssamfunnet (som fritt næringsliv, eller kommunisme) syner seg å vera skadelege?
  • Og så vidare, og så vidare.

Dette blir det litt av ein labyrint av, og eg er berre ein liten bjørn, som lady’en i mitt liv seier. Eg kan gå meg vill i slikt som dette, sjølv om eg er i mi eiga leilighet. Men om eg står fast i ein av labyrinten sine avkrokar, og ikkje kjem meg vidare, kan eg alltids laga meg litt te.

9
Dec

Hansen og Olsen i tottane på kvarandre

I oasen Varmekrok, langt inne i ørkenen ein stad, bur det ei gruppe menneske som har flykta frå dei blåsande, kalde, mørke – ja, reint ut sagt hyperboreiske – tilhøva nord på kloden, og til varmare strøk. Her livnærer dei seg av pensjonar dei får frå heimlandet, og av å klippa håret på kvarandre.

Varmekrok kan eksistera fordi det for nokre år sidan vart funne vatn i grunnen under staden. To entreprenørar med kvar sitt firma, Hansen og Olsen, bygde ut staden, og begge slo seg til der etter at dei hadde lagt ned entreprenørverksemdene sine, for så å livnæra seg på å selja vatn til dei andre innbyggjarane og ellers for å leva gode liv. Og ingen andre innbyggjarar enn Hansen og Olsen kunne koma til vasskjelda, dei hadde sikra seg det.

Hansen og Olsen hadde brukt så mange triks i forretningane seg i mellom at dei ikkje var på talefot. Omtala du Hansen for Olsen, var responsen foraktelege fnys, og vise versa. Så prissetjinga på vatnet som Hansen leverte skjedde utan rådføring med Olsen, og vise versa. Men uansett, dei hadde enda opp med likt utstyr for å pumpa opp og distribuera vatnet, og dei var like innstilte på at dei skulle ha godt betalt for det. Med andre ord: dei var heilt like konkurrentar.

Hansen og Olsen selde vatn som kosta ein euro per 100 liter til innbyggjarane i Varmekrok. Dette gav kvar av dei ei årleg inntekt på 10 000 euro – eit beløp dei begge tykte var snaut. Men dei andre innbyggjarane likte prisen – dei kunne fylla badebassenga sine utan at det kosta skjorta, dei kunne vaska opp og dusja seg, dei kunne i det heile teke leva som i gamlelandet. Og dagen lang sola dei seg på solsengene sine ved bassengkanten, og heile kveldane til ende hadde dei gode måltid, fredeleg passiar og innimellom også allsang i restaurantane og kneipene på staden.

Frå tid til annan tenkte Hansen på å dobla prisen på vatnet han selde til to euro per 100 liter. Men han slo det frå seg. Om Olsen då heldt fram med å selja vatnet til ein euro, ville han få sine inntekter auka til 15 000 euro på grunn av auka etterspurnad, medan Hansen nærmast ville gå bankerott! Nei det var ikkje å tenka på. Og å snakka med Olsen om prissetjinga kom ikkje på tale, han ville ikkje utsetja seg for fleire av knepa til den lurvetassen.

Olsen tenkte på same viset.

Og slik heldt det fram, sjølv om begge var klåre over at om dei begge sette opp prisen frå ein til to euro, ville kvar av dei få ei årleg inntekt på omkring 17 000 euro! (Og ikkje 20 000 euro, avdi etterspurnaden går ned når prisen går opp.)

Innbyggjarane i Varmekrok var glade for denne situasjonen, som gav dei rimeleg vatn, grøne og fine plenar, svale lundar, dadlar og sitrusfrukter frå trea – i det heile teke, eit godt liv med late dagar ved bassengkanten, god mat, passiar, og innimellom til og med allsang.

Nå er det på tide å gjera merksam på at hovudpersonen i denne soga ikkje er den du skulle tru. Hovudpersonen er ikkje Hansen, ikkje Olsen, og ikkje nokon av dei andre av innbyggjarane heller.

Hovudpersonen er vatnet.

Vatnet hadde lege lenge nede i undergrunnen, i porane i steinlaga der, og kjemisk symbiose med med sandstein, konglomerat, basalt, natrium, klor, silikat, arsenikk, bly, og mykje anna rart. Det hadde lege der sidan tider då det rann elvar ute i det som nå var eit aude sandhav, ei tid då det var eit grasfylt sletteland med sjiraffar, antiloper, krokodillar og flodhest. Noke av dette vatnet kunne nok siga unna langs uransakelege vegar gjennom geologien langt nede, men på den andre sida kunne det koma kraftige regnbyger i området med ein tjue til hundre års mellomrom, og slik vart det til ei fornying også.

Men så kom altså Hansen og Olsen. Dei pumpa vatnet opp og fordelte det til dei andre nøgde hyperborearane, som i sin tur fordelte det rundt på sine badebasseng, planter og vekstar. Og frå badebasseng, planter og vekstar fordampa vatnet, før det kunne siva tilbake ned gjennom berglaga til sine gamle gøymestader.

Ok, så fordampa mykje av vatnet, det forsvann fortare enn det fornya seg. Det var ikkje nok vatn som vende attende til at det kunne få med seg dei oppløyste substansane som det hadde hatt med seg opp frå djupet. Salta vart liggjande att i plenane, rundt rotsystema til trea, i avlaupsrøyra. Dei skapte problem, dei snudde landskapet frå å vera grønt og frodig til å vera prega av halvbrune busker og tuster som stakk opp mellom kvite saltkaker. Og det vatnet Hansen og Olsen fekk tak i vart saltare og beiskare år for år, slik at dei som hadde budd lenge i Varmekrok vart tunge og letargiske av giftstoffa som infiltrerte kroppane deira.

Smått om senn gjekk det opp for Varmekrøkkene (dei tok til å kalla seg det) at ikkje alt var som det skulle vera i idyllen deira. Dei tok til å forstå at vasskjeldene var overutnytta. Det sat langt inne, dette, dei ville heller driva med sitt som før, men temaet sneik seg oftare og oftare inn i den ellers fredelege passiaren. Dei spurde seg om ikkje dette var noko Hansen og Olsen skulle ha visst då dei sette i gong utbyggjinga. Dei tok til å stilla spørsmål til Hansen og Olsen om kvaliteten på leveransane, men dei to uvenene ville ikkje vera med på at dei gjorde noko gale. Entreprenørane gjorde tvert om fellesskapet ei teneste, meinte dei begge, sidan dei sørga for vassforsyningar som var rimelegare og større enn sunn forretningsdrift skulle tilseia. At vasskvaliteten kunne endra seg kunne ikkje dei vita, dei var jo som folk flest, berre meir foretaksame.

Og innbyggjarane måtte vera einige i at jo, den frie konkurransen mellom dei to leverandørane hadde gjeve rimeleg vatn i rikelege mengder. Dei hadde stor respekt for desse mekanismene. Det var berre så synd at konkurransen mellom Hansen og Olsen hadde gjeve saltkaker og ulevelege tilhøve som resultat, dei måtte med sorg innsjå dette.

Så nå var spørsmålet kva krøkkene skulle gjera. Skulle dei gjera revolusjon, avprivatisera vassleveransane og gje dei til fellesskapen i form av eit vassmonopol? Nei, slik var jo sosialisme, dei likte ikkje den muligheta. Eller skulle dei innføra lover som regulerte til dømes storleiken på uttaket av vatn, og/eller gav pålegg om reinsing av det?

Kontroll var naudsynt både for å syta for at vassmonopolet ikkje utnytta posisjonen sin, og/eller for at reguleringane vart etterlevde. Men korleis skulle dei kunna ha tillit til at monopolet heldt seg i skinnet eller at reguleringane vart følgde opp, når dei hadde til felles at dei ikkje ville vita av nokon kontroll? Kanskje dei trong ein Organisasjon som sytte for å setja grenser for vassuttaket og for at det frie initiativet dei sette slik pris på, utan at dei merka så mykje til det?

16
Nov

Melding fra fremtiden til nåtiden

Her er en melding fra Organisasjonen, som er en konstruksjon som kanskje, men sannsynligvis ikke, jobber i framtiden en gang, til oss i nåtiden. Foranledningen er Daesh/ISIL og deres terrorangrep rundt omkring. Se tidligere innlegg fra Organisasjonen her på bloggen.

Det er nokså godt kjent hva som fremmer fred: 1) Fredelig og balansert handel, der partene har mer å vinne på å bytte varer og tjenester enn på å prøve å ta dem med makt, 2) Demokrati og en generelt løsningsorientert forhandlingskultur, 3) Ukorrupt rettsvesen, 4) Likestilling (kvinner tyr ikke så lett til voldelige løsninger som menn), 5) Økonomisk likhet, 6) Arbeidsmuligheter for unge menn, 7/ Mulighet for unge menn for å ha en familie som de må underholde, 8) Internasjonal kultur, reising og kontakt, 9) Gode forbilder, 10) Ytringsfrihet, forskning og i særdeleshet frihet for sekulære synspunkter. For å nevne det viktigste.

Hvordan man beveger seg fra et voldelig og undertrykkende system til et preget av tillit i land som feks Irak og Afghanistan har man ikke funnet en løsning på, det er meget tydelig, men Somalia kan være på vei ut av en tilsvarende situasjon som den vi har i Syria/Irak nå, og det gir litt håp. Leserne kan jo google på AMISOM.

Organisasjonen, som kan komme til å tufte sitt arbeid på tingenes internett og generell transparens i verdenssamfunnet, har noen forslag til ting som den gjerne ser blir prøvd i ISIL-områdene.

Den antar at når Daesh/ISIL har gjort seg til et stort nok problem, vil militær intervensjon fra dem som er mest utsatt for dens aktiviteter bli aktuell, og at i de områdene som måtte bli okkupert som følge av dette blir det forsøkt etablert en ny samfunnsorden. Den antar videre at etter at eksperimentene i Irak og Afghanistan har feilet vil det være aktuelt å prøve nye, og kanskje mer omfattende, tiltak for å få den nye ordenen etablert i de aktuelle områdene.

Etablering av tillit i samfunnet er noe som Organisasjonen ser på som en viktig fellesnevner for å dyrke fram gode samfunn. Organisasjonen ønsker derfor at vurderinger omkring brudd eller ikke brudd på tillitsforhold inngår som en overordnet del av de vurderingene man gjør i rettssystemene i de områdene som berøres av de mulige kommende militære hendelsesforløpene. Dette kan gjøres gjennom endringer i grunnlover etc., men bør i alle fall gjøres.

Spesielt må tillit til rettsvesenet selv etableres. Derfor må det slås hardt ned på tillitsbrudd som dommere og politi gjør seg skyldige i.

Tillitsbygging krever etter Organisasjonens oppfatning blant annet omfattende verifikasjon av økonomiske transaksjoner. Den foreslår derfor at papirpenger og mynter forbys som betalingsmidler i de berørte områdene, og at det i stedet innføres digitale betalingsmidler der hver enkelt transaksjon kan identifiseres og verifiseres ytterligere ved behov.

Den innsamlede informasjonen fra betalingsmidlene bør, sammen med taksering av eiendom og andre formuesgjenstander, danne grunnlag for et skatteregime som kan fremme utvikling av utdanningsinstitusjoner, helsevesen o.l. Den høyeste inntekten fra lønn og kapitalavkastning i de berørte samfunnene bør ikke være mer enn åtte ganger større enn den minste, og det samme gjelder størrelsen på formuene.

Bruk av kryptert kommunikasjon og krypterte betalingsmidler, som Bitcoin, bør forbys i de berørte områdene.

Ellers er det viktig at den/de som står for en evt. militær intervensjon ikke kan oppfattes som dobbeltmoralsk. Konspirasjonsteorier vil alltid oppstå i kjølvannet av inngrep i samfunnsstrukturen som Organisasjonen mener er nødvendig, men omfanget av dem bør begrenses mest mulig. Derfor bør israelsk okkupasjon av Vestbredden og militæraksjoner mot Gaza stanses, og tiltak som kan fremme fredelig og likeverdig handel etc mellom israelere og palestinere bør settes i verk snarest.

Det er behov for institusjoner som overvåker dette, og som har lovlig myndighet til å undersøke og eventuelt forfølge mulige avvik. Slike institusjoner vil Organisasjonen ønske velkommen, fordi de er mulige forløpere for Organisasjonen selv.

27
Oct

Verdsfemnande glede

Det er mangt som verkar fremjande på fred og samarbeid, og eg reknar opp nokre faktorar, i omtrentleg rekkefølgje med det viktigaste først (*):

  1. Venleg handel. Dersom du og eg kan byta varer slik at vi begge kjem betre ut av det, og utan å ty til rov og vald av noko slag med tilhøyrande risiko, er det sannsynleg at vi vil velja den fredelege og venlege handelen framfor det vonde. (Men sidan eg ikkje alltid kjenner deg så godt, og du ikkje meg, så er det slik at for å få til dette, treng vi ein grunnleggjande tillit til ingen av oss vert utnytta. Så handelen må finna stad under samfunnstilhøve der den grunnleggjande tilliten vert støtta opp med sanksjonar, slik at det ikkje er så lett å sleppa unna med misbruk av og svik mot tilliten.)
  2. Demokrati. Folkestyret gjev alle eit høve til å vere med på å bestemma retninga til samfunna dei er avhengige av, og gjev i tillegg deltakarane trening i å arbeida for saker dei trur på, og i å forhandla seg fram til løysingar. (Og det seier seg sjølv: Folk må støtta opp om folkestyret. Ein føresetnad her er igjen tillit til at vala går rett føre seg, tillit til at dei som er kandidatar til verv evnar å forstå kva folk ynskjer seg frå dei, tillit til at det ikkje er skjulte mekanismar som gjer ein illusjon av folket sin innverknad på styret, tillit til at dei ikkje kan verta straffa på nokon måte for å bruka sine kunnskapar og sin intuisjon fritt når dei bestemmer seg for kven dei vil stø.)
  3. Eit rettssamfunn. (Folk må ha tillit til at m.a. tillitsbrot i samband med handel og demokrati vert straffa.)

Anna som kan fremja fred kan også nemnast, om ikkje for anna, så for å få ei meir fullstendig liste:

  • Dei som har viktige verv må vera gode føredøme og gode pedagogar,
  • Kvinner må ha makt, sidan dei ikkje tyr til vald like lett som menn,
  • Kunnskap må vera tilgjengeleg gjennom internett, publikasjonar, forsking, reiser og utdanning
  • Det må finnast godt om arbeid, og unge menneske, særleg unge menn, må kunna danna og forsørga eigne familiar
  • Det må vera vanskeleg å skaffa seg våpen

Ordet “tillit” er mykje brukt ovanfor, avdi det at vi har lit til våre medmenneske er slik ein viktig indikator på at vi har det godt. Faktisk er det slik at evne til å ha tillit, og til å kunna kjenna det og setja ord på det når det er fråvær av tillit, er viktige kriteria for å kunna har arbeid i Organisasjonen. (Sjå tidlegare blogginnlegg om Organisasjonen.) Og vi ynskjer at resonnement omkring bruk og misbruk av tillit skal være sentrale i lovverk og rettslege vurderingar. Vi meiner også at dersom tillit vert misbrukt av slike som er i offentleg teneste (også vår eiga teneste), må den eventuelle straffa skjerpast.

Sidan tillit er så sentralt, må vi som arbeider for det gode styrka alt som fremjer tillit, og vera på vakt mot alt som tærer på tillit som er der og som hindrar ny tillit i å vaksa fram. Store sosiale og økonomiske forskjellar, og religiøse og andre ideologiar, er slikt som kan bryta ned empati og sympati mellom folkegrupper, og må derfor motarbeidast. Når du set respekten for ein ideologi eller lysta på eiga vinning høgare enn respekten for menneskeliv, opnar du portane til helvete på jord. Og sidan vi i Organisasjonen treng helvete i denne tydinga – sidan vi, og menneskeheita med oss, treng eit nært kjennskap til det for å kunna halda det så langt attende som råd – er det ikkje usannsynleg at du vil få oppleva det.

Så vi treng fredeleg handel, folkestyre og rettsstat. Vi treng tillit, vi treng å redusera alt som tærer på tilliten. Vi må gjera det så lett som råd for ei folkegruppe å kjenna tillit til ei anna, vi treng at alle grupper og individ liknar kvarandre, vi treng likhet. Verdiar kan skifta hender som gåver, som betaling for varer og tenester, og gjennom omfordeling. Vi nyttar omfordeling når det andre kjem til kort.

Verda treng at du betalar skatten din med glede.

(*) Dette er jo science fiction, men det vert tilgjengeleg for å bli lese i 2015, og då kan det høva at du les boka til Steven Pinker, som kom 2011: The Better Angels of Our Nature: A History of Violence and Humanity. Alle punkta ovanfor er vel helst eit svært kort og uansvarleg samandrag av denne.

23
Sep

Er det ikkje paradoksalt?

For at vi skal kunna kjenna att vondskapen, vera førebudde på å møta han, og ha verkemiddel til å stansa han, treng vi å ha han mellom oss. Han må vera ein realitet for oss!

Når vondskapen må vera mellom oss og tilstades, vert spørsmålet korleis vi skal avgrensa han – korleis vi skal syta for at han har så lite omfang som råd, og samstundes vera så synleg at folk kan kjenna han att og vera budde på å møta han?

Vi treng konfliktar som er geografisk avgrensa for å få til dette. Områda som er råka må vera så små som mulig, dei uskuldige som vert råka må vera så få som råd. Samstundes må dei som har ein naturleg disposisjon for å utøva vondskap trekkast til desse områda, og der syta for ein avgang frå sine rekker som er størst råd – utan at dei utryddar seg sjølve.

Til å syta for at valdelege konfliktar som er så små som det let seg gjera vert forstørra, så dei trekker til seg individ som er disponerte for utøving av vondskap og mobiliserer vilje til mottiltak mellom dei som ikkje har denne disposisjonen, har vi media. Dei forstørrar valdsbruken, og syter for den smitteeffekten til disponerte individ som trengs.

Vi som styrer Organisasjonen har oppgåva med å syta for denne minimaliseringa av omfanget til vondskapen. Vi må vera til stades der potensialet finst, og gjera våre disposisjoner. Og vi må ha teknisk støtte, komplettert med menneskeleg intuisjon, slik vi kan vera der det trengst. Berre slik kan vi styra mot ein god balanse mellom godt og vondt.

Dette er ikkje så lett, for det er grovt sett tre dynamikkar som styrer utviklinga til menneskesamfunnet. (Å seia at det er skreve bindsterke verk om dette, eller å omtala omfanget av tenkinga kring det følgjande på andre måtar, vil i så godt som alle samanhangar vera store underdrivingar, om eg må få uttrykka meg på ein paradoksal måte. Men eit samandrag trengst, og eg tek sats og nemner dei: )

  1. Samarbeid, samvær, sosialitet,
  2. konkurranse,
  3. utnytting/rovdrift/rov.

Dynamikk nr. 1 er den som er mest i samsvar med det gode. Manglar dette i individet sitt liv, vil dei aller fleste meina at dette er eit liv lite verdt å leva.

Dynamikk nr. 2 vert av mange sett på som den viktigaste drivkrafta i samfunnet, som det som motiverer oss til anstrengingar, og som gjennom dette gjer ressursar tilgjengelege som vi ellers ikkje ville kunna nyta godt av.

Men det er langt frå sikkert at konkurranse er ei eintydig velsigning – er vi så opptekne med konkurranse at merksemda vår førsømer andre forhold, risikerer vi at vi sklir over i dynamikk nr. 3: Rovdrift på taparar i konkurransen, overutnytting av ressursar, krig som ei form som konkurranse.

Så vi som gjev styringsimpulsar til Organisasjonen har ei vanskeleg skjønnsutøving å stella med. Det er derfor vondskapen, sadismen, drapslysta, psykopatien må vera der. Mørkret må vera der, klårt for oss å sjå.

10
Jul

Om framveksten av Organisasjonen

Du undrast korleis eit styre av verda vår, som den som tidlegare posten her nemnde, kan oppstå? Det har ein logisk samanhang, som går slik:

  1. For å få bukt med uransakelige pengestraumar i verdsøkonomien, vart ei gruppe land samde om å samordne skatteinnkrevjinga, og om å gjera bruk av elektroniske betalingsmiddel obligatorisk, slik at alle pengeoverføringar kunne følgjast i detalj. I tillegg kom ei rekke andre åtgjerder, alle gjorde mogelege gjennom framveksten av tinga sitt internett.
  2. Desse landa vart óg samde om å freista gjera minst råd alle utgifter som skuldast manglande tillit i samfunnet – vektarar, politi, tidsbruk på rapportering m.m. Dette som lekk i arbeid med å få verdiskapinga størst råd. Dei fann at omfordeling av inntekter, sikring av minsteinntekt, progressive skattar og liknande var med på å auka denne.
  3. Sidan dette var vellukka, hengde andre land seg på samarbeidet. Når gruppa av samarbeidande land vart stor nok, byrja ho å stilla krav til og å komma med trugsmål om sanksjonar mot land som ikkje ville samarbeida. Til slutt kom skattesamarbeidet til å omfatta heile kloden.
  4. Ei verd med lite konflikt og vald er ei verd fyld av mogelegheiter for dei som ikkje skyr vald og konflikt, for dei som kan tenka seg å bruka vald og tvang for å skaffa seg makt og goder, for å hemna reelle og innbilte krenkingar, eller fordi dei held seg til trusretningar på ein slik måte at respekten for liv er mindre enn ynsket om å bevara og styrka trua. Med utgangspunkt i data innsamla frå internettet vart det sett i gong førebyggjande deteksjon av slike tendensar, og maktmidla til statane vart samordna i den grad det var turvande i denne samanhangen.
  5. Det vart sett i gong eit evolusjonært arbeid med å finna dei individa som best kunne samarbeida og treffa dei avgjerdene som var best for å få så mykje velferd som råd, og så lite valdsbruk som råd. Til slutt fann ein at dei beste råda kom frå ei lita gruppe som hadde erfart på kroppen det verste i menneskenaturen, men som likevel elska menneska og kunne tenka klårt på korleis ein kan førebyggja vondskap og skapa eit godt verdssamfunn. Denne gruppa er nå i praksis leiinga i Organisasjonen.

(Dette ligg langt inn i framtida. Men likevel: Eg hadde berre lyst til å nemna det.)

26
Jun

Om å ønska det beste for alle

Gleda over livet fyller meg kvar dag, frå eg vaknar til eg legg meg, og den fyller gjerne svevnen og draumane mine og. Eg har det godt. Grønfargane, knastringa i grusen der eg går, leikande ungar, ekorn og fugl, soloppgong og solnedgong, varmen frå peisen, nye blomar som opnar seg på plantene i vinduskarmen – alt dette gler eg meg over. Og menneska – alt dei har til felles, er talet på armar og bein, ellers er det millionar og milliardar av ekstroverte og introverte, nervøse og trygge, kvinner og menn, måtar å kle seg og å le på … .

Utan å elska livet og menneska kunne eg ikkje hatt jobben eg har, som er å leia Organisasjonen.

Organisasjonen veit det meste, og styrer det meste her på kloden vår. Vi har ansvar for det heile, for å ta vare på harmonien, for å syta for at naturen og skapningane i han får gode liv.

Det seier seg sjølv at eit slikt oppdrag krev kunnskap og motivasjon. Alt heng jo saman med alt, og vi som leier Organisasjonen kan ikkje greia greia dette utan å vera tett og intimt innvevde i verda og alt som skjer.

Sjølv om eg er leiar for Organisasjonen sitt styre, har eg eit lag av gode kollegar rundt meg. Vi går alle til arbeidet vårt med glede, vi set pris på kvar dag vi får og kvar augneblink i selskap med kvarandre. Vi har gjerne våre møter på stader der vi har livet sitt mangfald tett innpå oss – med utsyn over eit skogslandskap, i ein kafé med der vi kan følgja med på det som skjer på eit travelt torg, reisande med eit tog. Slik ser vi det vi arbeider med, slik kjenner vi oss eitt med det vi arbeider med, og slik kan vi finna semje og harmoni i løysingane våre på verda sine problem nestan ordlaust, mest berre gjennom våre sansingar av kva som rører seg i våre sinn.

Vi har det godt.

Du bør ikkje ønska å vera ein av oss.

Du kjem ikkje inn i vårt forum utan å ha kjent på kroppen det motsette av det vi som er medlemmer av det elskar så høgt. Du må ha opplevd svolt, tortur, krig, attentat, slaveri. Du må reint og ekte ha kjent at livet ditt går mot slutten i panikk og kaos. Du må ha opplevd at dine kjære har blitt drepne, du må ha opplevd valdtekt.

Har du gått gjennom slike opplevingar med ei visse om at det er råd å gjera noko, at det i galskapen finst noko som du kan meistra, har du hatt eit isklårt syn for kva du må gjera gjennom kaoset, er det ikkje godt nok for oss, sjølv om det er ei lukke for deg. Du har ikkje vore langt nok ut.

Vi treng dei som har vore ved den ytste rand og kome merkte attende – og som overlever på grunn av minner om kva det gode liv er. Dei må ha vissa av kva det vil seia å ha vore der, like frå djupt inne i ryggmargen via hjernebarken og vidare til nærast telepatiske evna til å forstå og kommunisera kva som må gjerast for å bevara og styrka det livet vi elskar som vi har i leiinga av Organisasjonen.

Kjem du til oss fyld av ambisjonar, fin i tyet, nyvaska hår, som Master of Business Administration, med lang fartstid i politikken eller kva det nå kan vera: Vi er ikkje ein gong synlege.