Nå for tida er det mykje snakk om at kunstig intelligens og robotar i framtida kjem til å gjera arbeidsløysa til eit mykje større problem enn tilfelle er nå. Bilane kjem til å køyra utan sjåførar, robotar kjem til å stella dei gamle på gamleheimane, juridiske problem kan løysast utan at menneske er innblanda, på same viset kan avgjerder om investering eller ikkje i nye produksjonsanlegg og utvikling av nye varer gjerast utan menneskeleg innblanding, og meteorologane er på veg til å døy ut som yrkesgruppe, med unntak av dei som står på skjermen og fortel kva datamaskinene har kome fram til.

Drivkrafta bak dette er sjølvsagt at dei som eig produksjonsmidla for varer og tenester gjerne vil driva ned lønsutgiftene – robotar og kunstig intelligens er jo både rimeleg og påliteleg arbeidskraft samanlikna med menneske, må vite. Og dei har ikkje fagforeiningar – eigaren sin styringsrett er total.

Og her er eit problem: Det er jo menneska som er kundane, og som gjennom det syter for at det er ein grunn til at desse varene og tenestene vert produserte. Men dersom lønsutbetalingane går ned, vert det færre som kan kjøpa varer og tenester … og heile det økonomiske systemet med produksjon og konsum som drivkrefter kjem inn i ein dødsspiral, kan det sjå ut til.

Og problemet har ei løysing, som eg er ganske sikker på ganske snart vil verta oppdaga av økonomane. Denne løysinga er sjølvsagt å utvikla robotar med ein passande kunstig intelligens som kan gjera jobben som kundar og konsumentar. Det finst jo vel etablerte teoriar og modellar omkring korleis marknadane fungerer, og eg er trygg på at dette let seg bygga inn i gode robotalgoritmer for produksjon og konsum. 

Så vi går altså mot ei framtid der både produksjon, konsum, investeringar og jussen relatert til alt dette er frie frå menneskeleg innblanding. Så, om vi ser bort frå implikasjonane dette måtte få for vanlege lønsmottakarar og samfunnsborgarar ellers:  dette skulle jo gi store og trygge framtidige inntekter for dei som eig produksjonsmidlane, eller kva?

Allmenningens tragedie er en kjent ptoblemstilling innen naturressursforvaltning, og jeg tror den er relevant i mange sammenhenger: Kan ikke atmosfæren og verdenshavene ses på som allmenninger? (Se for eksempel artikkel i Store norske leksikon.) På en tur til Tanzania i 2011 var jeg innom øya Pemba, som ligger i Det indiske hav, like nord for Zanzibar, og etterpå noterte jeg meg det følgende. Jeg synes det er særlig interessant at håndteringen av allmenningen var gitt et juridisk grunnlag.

Deler av Pemba er avskoget eller har skog som er i dårlig forfatning grunnet uttak av virke til brensel for matlaging o.l. Hjelpeorganisasjonen CARE, som vi besøkte, hadde satt i gang et lokalt prosjekt for å motvirke dette. Det ble også nevnt andre motiverende faktorer for prosjektet, som ønske om å redusere klimautslipp gjennom å binde karbon og om å nyte godt av tilskudd til skogplanting gjennom klimakvoter.

Prosjektet skal nå sine mål gjennom nyplanting, men også gjennom opprettelse av lokale skogråd, som har myndighet til å lage forskrifter om bruk av skogen, og å håndheve disse.

Dette er noe ganske moderne. For noen år siden fikk den amerikanske økonomen Elinor Ostrom Nobels minnepris i økonomi for sitt arbeid med allmenningens tragedie, der problemstillingen er hvordan man skal få til god forvaltning av felles, knappe ressurser. Etter studier av m.a. skogforvaltning i Nepal kom hun til at slik forvaltning kan bli god dersom de som er avhengige av ressursen også har juridiske rettigheter til den, slik at de kan forebygge misbruk og evt straffe slikt hvis det skjer. Representanter fra Pemba hadde, så langt jeg kan forstå, vært i Nepal og på fastlandet for å lære om hvordan dette fungerte der.

Det er et problem for slike prosjekter i Tanzania (og i resten av Afrika, vil jeg tro) at husholdningene må ha brensel til å koke mat med, okke som. På Pemba, som andre steder, skaper dette «lekkasjer» ― når tilgangen til ett skogsområde begrenses, flyttes uttaket av brensel til andre områder, som altså får øket belastning.

Ikke desto mindre er det nå tolv skogråd som dekker 29 av shehia’ene (en slags kommuner) på Pemba.

Systemet har to store utfordringer: For det første er det store forventninger til hvilke inntekter som kan komme fra kjøp av karbonkvoter, og for det andre er det vanskelig å finne annet arbeid til dem som hadde sysselsetting i skog som nå er vernet. Et alternativ til å brenne ved og trekull tatt fra skogene er å bruke gass – som må importeres. Nå er det lagt en sjøkabel fra fastlandet og ut til øya, finansiert med norske midler, noe som kan sikre mer stabil forsyning. I alle fall var det stabil strøm på hotellet i Wete. Elektrisitet er dyrt, og det er på tale med en solid prisøkning.

Det er nå Pemba plantet 400 000 småtrær som er levert av lokale krefter – de er dyrket fram av lokale enkeltbønder og nærings- og sparegrupper i regi av organisasjoner tilknyttet CARE. Disse er også med på å identifisere steder som bør beplantes, på å lære opp landeiere/skogråd, og på utplantningen, som skjer i regntiden.

Som nevnt er uttaket av virke fra skogene til brensel stort, og det første stedet vi besøkte viste hvordan det kan gå.

Et tidligere skogkledt området var blitt til noe som ligner en ørken gjennom rovdrift på grunn av behovet for brensel. Det eneste som vokser der naturlig er litt gras og noen busker som på det meste når en mann til navlen. Dette på en plass der alt biologisk ser ut til kunne å vokse med turbofart – nord på øya er det et vernet område med en imponerende urskog som står på Unescos verdensarvliste grunnet biologisk mangfold! På dette området har skogrådet satt i gang skogreising, det planter små kasuarinatrær som det får fra lokale planteskoler. Dette treslaget viser seg å kunne vokse i den skrinne jorda og den salte lufta i området, som ligger ut mot stranda og Det indiske hav.

Her hadde skogrådet også forbudt beiting, og dersom det kom beitende dyr ut i området, ville eierne bli bøtelagt.

Området som CAREs Masood (til høyre) og en representant for det lokale skogrådet står på var tidligere skogkledt, men nå er det bare litt gras og noen busker som på det meste når til midjen som ville vokse der av seg selv. Man skulle ikke tro at det ligger kun få kilometer unna stedet der vi kjøpte noen uvanlig søte og gode mangoer! Nå planter skogrådet ut kasuarinatrær, og småtrærne som er satt ut her er dyrket fram på lokale planteskoler. I bakgrunnen: Det indiske hav.

I Oslo var det ein gong ein organisasjon ved namn Oslo taxi som hadde monopol på drosjedrift i byen. Drosjetilbodet var der, drosjene var stort sett bilar av typen Mercedes, dei var blanke og fine, og det heile fungerte ganske bra. Det var i alle fall ikkje mykje klaging på drosjetilbodet – utanom i julebordsesongen, då.

Men så vart det åpna for konkurranse i drosjekjøringa i Oslo.

Då skulle ein venta at kvaliteten på tilbodet gjekk opp, og prisane ned, i følgje Adam Smith m. fl. Men skjedde det? Tja. Det ser ut til at kvaliteten på taxiane har gått ned, drosjane er ikkje så velhaldne og dei manglar det lett luksuriøse Mercedes-preget, sjåførane får yrkesrelaterte plager i større grad enn før (trur eg, ut frå at eg har arbeida i NAV si førstelinje), og prisane på tenestene har gått opp.

På bakgrunn av denne lett upålitelege observasjonen skal eg kome med ein vaklevoren (?) teori, som er at marknaden for drosjeturar er ein knapp fornybar ressurs som kan overbelastast. Då kan vi snakka om ein ålmenningstragedie.

Ålmenningstragedia går omlag slik: Vi har ein ålmenning, la oss seie eit fjellbeite, der alle bønder i nærleiken kan sleppa dyra sine på beite om sommaren. Om nå beitet er utnytta slik at det gir maksimal avkasting, og ein av bøndene slepper eit dyr til ut på beitet, så tener den eine bonden på dette – han får auka overskot frå buskapen sin – medan den samla avkastninga til alle bøndene går ned, av di det vert større konkurranse om graset på beitet, meir uro blant dyra, større slitasje på graset og mindre gras, dyra vert magrare osb.

Marknaden for drosjeturar liknar litt på dette, trur eg. Men i staden for at graset er ein begrensa ressurs, er det her kundane som er ein begrensa ressurs, og som får dårlegare tenester. Ein skulle tru at marknaden – kunde”graset” – her skulle kunna berga situasjonen. Men ein kunde som står og frys og har dårleg tid vil vel ikkje velja ein annan drosje, om den første som byr seg ikkje er av den kvaliteten og den prisen som han ønskar seg. Dermed blir det så som så med press på prisar og kvalitet, og det går ut over kundane.

Dette er ikkje som marknaden for slips. Går du inn i ein slipsbutikk, vil du kunna velja mellom tylappar med all slags mønster og kvalitet, og finn du ikkje noko som matchar deg og personlegdomen din, kan du entra ein annan butikk, og sjå om du ikkje finn noko betre der.

Slik får du eit fint slips.

På øya Uhu, utanfor kysten av kontinentet Aha, budde det 100 000 innbyggjarar. Dei hadde ein fabrikk, med ein eigar Oho. Fabrikken sysselsette 40 000 av innbyggjarane, og produserte alt innbyggjarane trong for å leva. Lønene som dei 40 000 fekk for arbeidet sitt var nok til å sørga for at dei og familiane deira kunne kjøpa varene fabrikken produserte. Eigaren, Oho, hadde det greit og komfortabelt med dette.

Ein dag fann Oho ut at han kunne automatisera fabrikken, og driva han som før med berre 4 000 tilsette. Dermed skulle han kunna spara lønene til dei resterande 36 000 arbeidarane, og bruka desse pengane på ein luksusyacht til seg sjølv.

Og som han tenkte, så gjorde han.

Dermed fekk dei 36 000 oppsagde arbeidarane ingenting å leva for, og dei og familiane deira svalt. Dei svalt rett og slett i hel.

Dei 4 000 arbeidarane som var att var ikkje ein stor nok marknad for varene som fabrikken til Oho produserte, så fabrikken måtte innskrenka, og endå fleire vart sagde opp og døydde ut. Dermed gjekk inntektene til Oho ned og ned, og han vart til slutt aleine på øya. Han prøvde å livnæra seg på å grava røter og å kle seg i pelsen etter dyr han prøvde å fanga, men han hadde ikkje ferdigheter til det, og til slutt strauk han med, han og.

Denne sørgelege soga vart kjend på Aha, og då Uhu på nytt vart folkesett ville dei hindra gjentaking. Derfor vart fire mann, Oho1 til Oho4, einige om å ha fire fabrikkar, som sysselsette 10 000 arbeidarar kvar og som mellom seg produserte alt innbyggjarane trong, og så skulle konkurranse mellom dei fire hindra gjentaking av soga.

Oho1 fann ut at han kunne rasjonalisera drifta, seia opp 9 000 arbeidarar, og driva vidare med 1000 tilsette. På den måten ville han også kunna kjøpa seg ein luksusyacht, om enn noko mindre enn den som den første Oho skaffa seg.

Oho2, Oho3 og Oho4 ville ikkje risikera å henga etter i konkurransen og tapa marknadsandelar, og dei hadde lyst på yachtar, dei også. Så etter ei stund var berre 4 000 av dei 100 000 i arbeid, resten svalt, til slutt var berre Oho’ane att på Uhu, og til slutt strauk dei med, dei også.

Kva synest du: denne soga er

• urealistisk
• for enkel
• feil, av di konkurranse løyser alle problem
• eit angrep på den samfunnsordenen
• eit sosialistisk rop om væpna revolusjon
• for enkel – uhu’arane bør finna opp fleire varer som kan produserast, kjøpast og seljast, sjølv om dei ikkje treng dei
• for enkel – dei kan alltids jobba med marknadsføring
• vitnar om dumskap, for uhu’arane bør nasjonalisera det heile, stogga framsteget og bevara sysselsettinga, og leva herrens glade dagar når dei ikkje er på jobb
• vitnar om dumskap, for uhu’arane bør nasjonalisera det heile, nytta framsteget til å redusera sysselsettinga, refordela inntektene frå fabrikken, og leva herrens glade dagar med mykje mindre jobb
• vitnar om dumskap, for uhu’arane bør leggja ein drusteleg inntektsskatt på Oho’ane, la Oho’ane halda fram som dei vil, redistribuera skatteinntektene, og leva herrens glade dagar når dei ikkje er på jobb
• … ?

NAV, den statlege delen av det, har eg jobba i, lenge. Nå er det oppstandelse om IT-systema til NAV, og om millionar og milliardar som har gått fløyten.

Bak milliardløyvingane ligg ei tru på at “ny teknologi” vil gjera NAV meir effektivt. Som døme på kor antikvert NAV er, vert det gjerne trukke fram at NAV har eit datasystem, Infotrygd, som er 20-30 år gamalt. Systemet vart laga før IT-verda vart invadert av klikk og mus.

Expert og Lefdal er namnet på to dingsbomsbutikkar som eg stundom vitjar. Dei unge mennene som sel greier der er raske og effektive til å finna ut lagerstatus på ting dei har i sortimentet, registrera kjøp osv. Men datasystemet dei brukar er tydeleg noko dei to bedriftene har fått laga før museinvasjonen!

Dei konkurranseutsette, effektivitetsjagande butikkjedane Expert og Lefdal har altså ikkje sett seg tent med å byta til noko meir moderne frå eit datasystem som heilt klårt er antikt.

Antikk IT i effektiv butikk

Det sistaste siste innan IT, innført rund baut i NAV, vil eg tru kanskje kan betra produktiviteten med nokre få prosent, kanskje tre-fire. Rett nok brukar dei tilsette datasystema heile dagen, men det er lite av denne tida som går med til å løysa problem som har å gjera med at systema er gamle, eller at det er fleire ulike system som ikkje er på så god talefot.

Det kan vera eit større problem at dei som spesifiserar og utviklar programvaren ikkje har med seg kunnskap om kva for eigenskapar ved IT-system som stel tid i NAV si førstelinje. Dette skuldast gjerne at dei etatstilsette som arbeider med å spesifisera systema er sosialiserte inn i eit utviklar- og konsulentstyrt miljø, der tilhøva for saksbehandlarane i første- og andrelinja ikkje har så stor vekt. Utviklarane har garantert aldri vore saksbehandlarar.

Til dømes: Det første som kjem opp når du søker opp ein person i førstelinja sitt Arena-system er adressa til vedkomande. Men det første du treng å vita er ikkje å vita kvar folk bur, når dei er rett framfor deg. Det du treng er ein oversikt over kva saker vedkomande har med NAV!

Arena sitt brukargrensesnitt er laga av eksterne konsulentar utan erfaring med, eller vilje til å setja seg inn i, kva første- og andrelinja treng, og derfor er systemet meir tungvint enn det treng å vera. Konsulentbruken fungerer som ein utslagsvask for pengar i NAV.

Då eg jobba i IT-kontoret i etaten, rekna eg på kva som ville vera ei god blanding av å ha eigne tilsette og konsulentar, gitt eit behov for arbeidskraft som varierte med prosjektfasane. Eg kom til at gitt forskjellen i timeløn mellom fast tilsette og konsulentar, og gitt at ein heldt seg til eit begrensa sett av teknologiar slik at behovet for utskiftingar og opplæring i staben vart minst råd, var den optimale storleiken på den faste staben 60-70 % av toppbehovet.

Tendensen var nok ikkje å satsa på å skaffa seg ein god stab som kjente til kva det er å vera saksbehandlar, men å halda konsulentar som husnissar. Grunnen til det er at systema vart spesifiserte som frittståande prosjekt, som den som fekk tilslaget bygde med dei verktya dei hadde. Dermed vart systema ulike kvarandre, og sidan det ikkje fantest intern kompetanse i etaten på teknologien som var brukt, måtte konsulentar leigast inn til drift og vidareutvikling.

Satsing på ein fast tilsett stab med interesse for arbeidstilhøva i første- og andrelinja, og bruk av eit begrensa og nøye utvald system av utviklingsverkty trur eg er god hjelp til å få sett proppen i utslagsvasken.