Allmenningens tragedie er en kjent ptoblemstilling innen naturressursforvaltning, og jeg tror den er relevant i mange sammenhenger: Kan ikke atmosfæren og verdenshavene ses på som allmenninger? (Se for eksempel artikkel i Store norske leksikon.) På en tur til Tanzania i 2011 var jeg innom øya Pemba, som ligger i Det indiske hav, like nord for Zanzibar, og etterpå noterte jeg meg det følgende. Jeg synes det er særlig interessant at håndteringen av allmenningen var gitt et juridisk grunnlag.

Deler av Pemba er avskoget eller har skog som er i dårlig forfatning grunnet uttak av virke til brensel for matlaging o.l. Hjelpeorganisasjonen CARE, som vi besøkte, hadde satt i gang et lokalt prosjekt for å motvirke dette. Det ble også nevnt andre motiverende faktorer for prosjektet, som ønske om å redusere klimautslipp gjennom å binde karbon og om å nyte godt av tilskudd til skogplanting gjennom klimakvoter.

Prosjektet skal nå sine mål gjennom nyplanting, men også gjennom opprettelse av lokale skogråd, som har myndighet til å lage forskrifter om bruk av skogen, og å håndheve disse.

Dette er noe ganske moderne. For noen år siden fikk den amerikanske økonomen Elinor Ostrom Nobels minnepris i økonomi for sitt arbeid med allmenningens tragedie, der problemstillingen er hvordan man skal få til god forvaltning av felles, knappe ressurser. Etter studier av m.a. skogforvaltning i Nepal kom hun til at slik forvaltning kan bli god dersom de som er avhengige av ressursen også har juridiske rettigheter til den, slik at de kan forebygge misbruk og evt straffe slikt hvis det skjer. Representanter fra Pemba hadde, så langt jeg kan forstå, vært i Nepal og på fastlandet for å lære om hvordan dette fungerte der.

Det er et problem for slike prosjekter i Tanzania (og i resten av Afrika, vil jeg tro) at husholdningene må ha brensel til å koke mat med, okke som. På Pemba, som andre steder, skaper dette «lekkasjer» ― når tilgangen til ett skogsområde begrenses, flyttes uttaket av brensel til andre områder, som altså får øket belastning.

Ikke desto mindre er det nå tolv skogråd som dekker 29 av shehia’ene (en slags kommuner) på Pemba.

Systemet har to store utfordringer: For det første er det store forventninger til hvilke inntekter som kan komme fra kjøp av karbonkvoter, og for det andre er det vanskelig å finne annet arbeid til dem som hadde sysselsetting i skog som nå er vernet. Et alternativ til å brenne ved og trekull tatt fra skogene er å bruke gass – som må importeres. Nå er det lagt en sjøkabel fra fastlandet og ut til øya, finansiert med norske midler, noe som kan sikre mer stabil forsyning. I alle fall var det stabil strøm på hotellet i Wete. Elektrisitet er dyrt, og det er på tale med en solid prisøkning.

Det er nå Pemba plantet 400 000 småtrær som er levert av lokale krefter – de er dyrket fram av lokale enkeltbønder og nærings- og sparegrupper i regi av organisasjoner tilknyttet CARE. Disse er også med på å identifisere steder som bør beplantes, på å lære opp landeiere/skogråd, og på utplantningen, som skjer i regntiden.

Som nevnt er uttaket av virke fra skogene til brensel stort, og det første stedet vi besøkte viste hvordan det kan gå.

Et tidligere skogkledt området var blitt til noe som ligner en ørken gjennom rovdrift på grunn av behovet for brensel. Det eneste som vokser der naturlig er litt gras og noen busker som på det meste når en mann til navlen. Dette på en plass der alt biologisk ser ut til kunne å vokse med turbofart – nord på øya er det et vernet område med en imponerende urskog som står på Unescos verdensarvliste grunnet biologisk mangfold! På dette området har skogrådet satt i gang skogreising, det planter små kasuarinatrær som det får fra lokale planteskoler. Dette treslaget viser seg å kunne vokse i den skrinne jorda og den salte lufta i området, som ligger ut mot stranda og Det indiske hav.

Her hadde skogrådet også forbudt beiting, og dersom det kom beitende dyr ut i området, ville eierne bli bøtelagt.

Området som CAREs Masood (til høyre) og en representant for det lokale skogrådet står på var tidligere skogkledt, men nå er det bare litt gras og noen busker som på det meste når til midjen som ville vokse der av seg selv. Man skulle ikke tro at det ligger kun få kilometer unna stedet der vi kjøpte noen uvanlig søte og gode mangoer! Nå planter skogrådet ut kasuarinatrær, og småtrærne som er satt ut her er dyrket fram på lokale planteskoler. I bakgrunnen: Det indiske hav.