Verda hadde så mange problem (og dei forsvinn ikkje).

Verda hadde så mange folkeslag (og dei er der enno).

Verda hadde så mange styresett (og det har ho enno).

Verda hadde så mange meiningar (og det må halda fram, sjølv om vi strevar).

Verda gløymde (og gløymt er halvgløymt, nytt må minnast).

Verda er ganske bra (vi trur, vi tvilar).

Det er ikkje lett.

Det er ikkje lett å vera ein organisasjon – Organisasjon – som tøyler verda, for verda er den einaste vi har, og vi kan ikkje eksperimentera med heile henne. Vi kan ikkje vita alt.

Vi kan ikkje vita alt, vi må famla oss fram i blinde, vi må vera skjønsame, vi må freista halda oss reine.

Desse halvskitne utsegnene vil de, som vi i Organisasjonen veit, landa på. Dykkar framtid er jo den verda vi lever i.

Men noko ser det ut til at vi veit

Alt heng jo saman med alt, og Organisasjonen er profeten hans.

Problem: Den/det eine landet/personen/firmaet som brenner fossilt brensle tener på det, medan skadeverknadene vert fordelt på alle land.

Problem: Den arbeidsgjevaren som lukkast i å pressa ned lønene til sine tilsette, tener på det, men dei same tilsette vert dermed dårlegare kundar for alle andre arbeidsgjevarar.
Problem: Den som er slumsete med produksjonen eller bruken av antibiotika, og på den måten driv fram antibiotikaresistente bakteriar, tener på det, med alle som vert infisert av dei resistente bakteriane taper på det.

Og så vidare. Vi veit og vi trur vi veit, men kva gjer vi vel med det når velferda vår i morgon blir høgast når vi læst ikkje vita?

Det kan vera bra å vita

Spørsmål: Har du lyst på ei løn som varierer slik prisen på olje varierer?

Truleg har du ikkje det. Men uansett: kva er det som gjer at løner er rimeleg stabile, medan prisen på ei så sentral vare som olje svingar med mange hundre prosent innan relativt korte tidsrom?

Svaret ligg antakeleg i at lønene vert fastsette ut frå einigheit mellom dei som forhandlar om lønene – fagforeningar, arbeidsgjevarar og slike – om korleis prisutviklinga, rentene og liknande kjem til å utvikla seg framover. Så utviklar lønene, prisane og rentene seg i samsvar med dette. Slik vert einigheta mellom partane i arbeidslivet til eit sjølvoppfyllande profeti. Konsekvensen er at lønene utviklar seg nokså jamt og stabilt, sjølv om andre økonomiske indikatorar kan variera, og det ganske mykje også.

Altså: Avdi dei som fastset lønene vert einige om korleis økonomien kjem til å utvikla seg på sikt, og styrer i samsvar med det dei vert einige om, utviklar lønsnivået seg javnt og nokså stabilt.

Den ustabile prisen på ei vare som olje er nå ein ting.

Ein annan, og større, ting er dei ustabile tidene som de som les dette ennå ikkje har sett, men som kan koma grunna problema som er nemnde ovanfor. Om de ottast dette, vil de kanskje vera med på at her trengs det styring som byggjer på prognosar over kva som kan koma til å skje, og som kan gjera utviklinga framover mindre dramatisk enn ho vil verta utan prognosar.

Hydraulikk

Så vi i Organisasjonen veit, at de som lever i vår fortid står ovafor mangslags verdsomfemnande problem, som må løysast innan rammene av ueinsarta politiske system. Om de nå skal forstå korleis Organisasjonen vil veksa fram i dykkar framtid, kan det vera lurt å gå attende i tid, til historien.

Vi kan grovt skilja mellom to slag politiske system: det demokratiske og det hydrauliske.

De kjenner sikkert godt til demokratia i verdshistoria: Bystatane i det gamle Hellas, den romerske republikken, og dei vesteuropeiske statane under og etter den industrielle revolusjonen. Her fekk mange meiningar og idear koma fram og bryna seg på kvarandre, med intellektuelle og tekniske landevinningar som resultat.

Dei hydrauliske systema i verdshistoria er mindre kjende, og i lys av dei framgangane som er forbundne med demokratia vert dei nok sett på som mindre gloriøse. Mellom desse finn vi rika på dei mesopotamiske slettene, som Babylon og Assyria, vi finn Egypt og vi finn det gamle Kina, for å nemna nokre. Desse rika vert kalla hydrauliske av di dei bygde levestandarden på styring av vassressursar til vatning og transport. Dei hadde ein sterk stat og eit sterkt byråkrati som organiserte dette, det fans ingen sterk adel som i det føydale Europa, og konkurranse og kommersialitet sto ikkje så sterkt.

Demokratia er forbundne med oppgangstider i verdshistoria, medan dei hydrauliske samfunna er forbundne med stabilitet og kontinuitet. Dei greske demokratia varte i nokre hundre år, den romerske republikken det same, og dei vestlege demokratia har, fram til dette vert lese, berre eksistert nokre hundre år, dei og.

Dei demokratiske epokane har alle samanhang med utnytting av ressursar å gjera.

Til dømes hadde Athen rike sylvgruver, som skaffa fram betaling for slikt som bygging av krigsfarty. Men gruvene vart uttømte, Athen vart fattigare, og etter kvart reduserte ålmenn ufred livskvaliteten og fekk den intellektuelle blomstringa til å visna i dei greske områda.

Den romerske republikken fekk tilgong til ressursar gjennom store utvidingar av landområda sine, og samstundes med at denne ekspansjonen pågjekk, blomstra det romerske samfunnet: Romarane si militære styrke og administrative kløkt gjorde samhandel mellom dei ulike delene av riket mogeleg, slik at kvar del av riket kunne gjera det han var best til, og slik gjera at heile riket samla sett vart betre til å nytta sine ressursar. Men etterkvart vart det for vanskeleg og for dyrt å halda dei store landområda samla i forhold til dei ressursane som fantest der. Sjukdom som fekk fotfeste i dei stadig meir tettfolka områda gjorde sitt, dei militære styrkane rundt om i riket vart meir sjølvstendige og opportunistiske, ufred følgde, og med det nedgangstider som enda med oppløysing av heile byggverket.

Oppgangstidene til dei vestlege demokratia må for ein vesentleg del sjåast i samanhang med tilgang til ressursar, dei og, og med betre teknologi til å nytta ressursane. Viktigast her er kanskje bruken av fossilt brensle. Men, som det vil visa seg, dette er ikkje ein gratis lunsj, dette heller, og omveltingar trugar.

Samanlikna så dette med dei hydrauliske systema, som har vore uendra over mange hundreår, ja, faktisk, fleire tusen år, med stabil bruk av attnybare ressursar basert på stor kunnskap om korleis desse skal brukast og korleis ein skal avverga tilfeldige variasjonar i ressurstilgangen!

Kanskje ein sterk Organisasjon som overbygning og kontrollør av verdssamfunnet er noko å tenka på? Ein som styrer etter kunnskapsbaserte prognosar, og som på det viset skapar stabile rammebetingingar for verdssamfunnet?

(Og ute ligg sumaren, i all si støvete meiningsløyse.)