Organisasjonen har stor datakraft til rådighet. Algoritmene i programvaren søker etter mønster i enkeltmenneskenes personlige holdninger og samspill med andre, for slik å kunne forebygge problematisk adferd og uønskede hendelser. Kildene til informasjonen om den enkeltes habitus i disse henseender er naturligvis de ressursene vedkommende benytter seg av til daglig, uten at vi skal gå i detaljer her.

Det har lenge vært klart at algoritmenes treffsikkerhet kan forbedres noen prosent ved at man har operatører som går gjennom forslag fra dem, og som kommer med forslag til dem om ting og problemstillinger som det ville tatt dem uforholdsmessig store ressurser å komme fram til på egenhånd. Disse prosentene har i noen forebyggingssammenhenger vist seg å ha avgjørende betydning.

Grunnen til dette er at de menneskelige operatørene tilfører algoritmene kunnskap om individenes adferd som sett fra algoritmenes synsvinkel er til en viss grad irrasjonell, mens det fra operatørens synvinkel kan se mer rasjonelt ut. Det er når vi tvinger algoritmene til å prøve operatørenes vinkel at vi vinner de prosentene som er nevnt ovenfor.

Organisasjonens datagrunnlag og algoritmer, og de teknikker og metoder som er utviklet i forbindelse med disse inklusive bruken av menneskelige operatører, er selvfølgelig ikke noe som kan være allment kjent. Om de var det, ville denne kjennskapen modifisere individenes adferd, og redusere treffsikkerheten til Organisasjonen med mange prosent. Den fordrer derfor at operatørene holder sitt arbeid strengt hemmelig.

Operatørene er nøye utvalgt av Organisasjonen, og gitt den kunnskap og teknologi den rår over har utvelgelsen stort sett vært vellykket. Operatørene arbeider jevnt og stabilt, og siden de av natur ikke er så kontaktsøkende, har deres avdeling vært forskånet for problemer som følge av deres menneskelige natur.

Det er imidlertid et problem at med tiden synker den operatørenes prestasjoner. Grunnen er at de ikke vedlikeholder assosiasjonsapparatet sitt, slik at etablerte assosiasjonsmuligheter svekkes uten at det blir fylt på nye.

Operatøravdelingen har forsøkt å bøte på dette ved å oppfordre operatører til å lese poesi. I forbindelse med dette ble de orientert om de de forskjellige forfatternes liv. Uvanlige trekk som selvmord, krigsdeltakelse, innleggelse på psykiatrisk sykehus m.m. ble gjennomgått, men også i hvilken grad forfatterne kunne sies å være representative for vanlige individer hva angår følelsesliv og sysler.

Parallelt med lesingen har avdelingen hatt et opplegg for å trene operatørene til å bli bevisste på hvilke reaksjoner diktene skaper i dem, og å sette ord på dette. Tanken er på denne måten å sette dem i stand til å assosiere videre omkring hva de ser i individdataene, og til å rapportere bedre om sine funn.

M er en av de operatørene som gikk gjennom avdelingens program for utvidelse av assosiasjons­kretsen. Bakgrunnen for at han ble påmeldt programmet er at hans ytelse over tid var blitt signifikant redusert, fra å være blant de beste til å være en av de svakere.

De erfaringene M gjorde er blant de tydeligste som er registrert i operatøravdelingen i etterkant av poesilesningen.

Som de andre operatørene ble M bedt om å nøye legge merke til sine reaksjoner på det han leste. Han beskrev blant andre følgende reaksjoner:

• Fingrene kunne bevege seg sakte
• Det forekom knytninger, eller knuter, i mellomgulvet
• Det motsatte forekom også, det vil si at han opplevde å puste friere enn ellers
• Hodet eller tungen kunne bevege seg rytmisk
• Noen ganger ble han oppmerksom på at tankene hans hadde form av en samtale med en eller flere av dikterne hvis dikt han hadde gjort seg kjent med
• Han kunne også ta seg i å tenke at individer rundt ham var identiske med disse poetene, eller få en følelse av at de var på vei mot ham, oppholdt seg bak ham eller liknende
• Sanseopplevelser, som farger, syn, smak, kunne variere mer i intensitet enn det han var vant med.
• Svermeriske og/eller erotiske tanker og tilbøyeligheter kunne bli mobilisert.

Når M ikke var på arbeid som operatør, oppholdt han seg i sin bolig i et område der også mange andre operatører hadde sine boliger, eller han var på vei med offentlig transport mellom bolig og arbeid. Disse arbeidsreisene foregikk med buss mellom byen og boligområdet, og på vei ut av byen passerte bussen han reiste med både skogsområder, kulturlandskaper og bebygde områder.

For omkring to uker siden reiste M som vanlig fra lokasjonen til Organisasjonens operatøravdeling og til sitt bopel. Vel ute av anlegget følte han seg uvanlig fraværende, men etter at han hadde satt seg i et sete langt bak i bussen og den hadde begynt å kjøre, begynte en av hans indre samtaler med en av dikterne, i et rolig tempo, og med pauser der han tenkte på andre ting eller så ut på landskapet utenfor. Han mener at han opplevde en del kroppslig uro på turen utover, jamfør over, og landskapet, som akkurat denne dagen var belyst av sol, forekom ham ekstra fargerikt. Han hadde også en følelse av at dikteren kunne befinne seg i bussen sammen med ham.

Da han gikk av bussen, hadde han en følelse av at dikteren var like bak ham, og ville ham noe. Han kunne ikke forstå dette, og han gjorde en anstrengelse liknende det han hadde lært i løpet av treningen i egenobservasjon som han hadde fått i forbindelse med diktlesningen, å forstå hva det kunne være dikteren ville.

Dette fikk han ikke til. Han grepet av frustrasjon og sinne over dette, snudde seg brått rundt og grep etter skikkelsen bak seg for å holde den fast, for å kunne trenge inn i og få en forståelse av hva det var den ville.

Skikkelsen hadde ingen substans, den opplevdes å smelte sammen med ham og å bli ett med ham, og med det kom også en samlet opplevelse av alle reaksjonene som er beskrevet over, de kom som bølger som strømmet gjennom kroppen hans, og han begynte å svette kraftig. Dette var ikke noe han ble overveldet av, han hadde tvert i mot en følelse av at han kunne styre bølgene, og han ble ble fylt av slik glede over dette at han ropte ut en høy, uartikulert lyd, som «Bah!» eller liknende.

Det M egentlig ville uttrykke med denne lyden, var et av diktene han hadde lest:

Mig Selv

Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?

Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.
I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd.

Min Vedbende er voxet. Didudaf mit Vindu har den baaret paa sine brede Blade
alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme.

Den første Foraarsregn vil falde paa Bladene og udviske nogle troløse Navne.
De ville falde ned med Draaberne og forgifte Regnormens Huler.

Jeg, som læser Henrykkelser paa hvert af Centifoliens, den Vaargaves, hundrede Blade —
mig skulde en slet Avis bringe til at qvæle en Sekund med Ærgrelse?

Diktet er betydelig lengre, men dette bør gi et inntrykk av innhold og retning i det.

Dagen etter at dette hendte reiste M på arbeid som vanlig, men da han kom fram til inngangen til arbeidsplassen sin, gikk han ikke inn. I stedet reiste han tilbake til sitt bopel. Senere på dagen ble han påtruffet ved et nedlagt sagbruk, der han drev og fotograferte insekter og snegler. Han ble tatt med tilbake til sin arbeidsplass. Da han kom innenfor dørene til denne, kastet han opp. Det viste seg ikke mulig å få ham til å gjenoppta sitt virke som operatør på en meningsfylt eller produktiv måte. Han er nå i forvaring på arbeidsplassen, ettersom det ikke er forenlig med nødvendige krav til hemmelighold av Organisasjonens arbeidsområde og -metoder at han ferdes ute blant vanlige individer, gitt den sinnstilstand han nå befinner seg i.

Det er grunn til å tro at de reaksjoner og mekanismer på eksponering mot den blant individene alminnelige følelses- og reaksjonsverden som M framviser i større eller mindre grad vil gjelde for alle Organisasjonens ansatte. Organisasjonen må derfor gjøre noen avveininger: Skal den fortsette å bruke operatører for å bringe fram noen ekstra prosent treffsikkerhet i vurderingen av individenes handlingsmønstre, og, i så fall: Hvor stor risiko for å skade dens effektivitet skal man akseptere når man optimaliserer treffsikkerheten gjennom emosjonell skolering av operatører? Er man bedre tjent med å legge ned operatørvirksomheten?